Bilder

Fra himmel til hel***e og hjem

Det ble noen strålende siste dager i Thailand selv om hjemreisen ble en prøvelse, ganske nøyaktig en 35 timers utholdenhetsprøve. Lite ante vi da vi landet 05.45 på Schiphol og skulle med flyet til Gardermoen 07.15, men på informasjonsskjermene sto det bare "Cancelled!"... Faderullan - pokkers flyselskap, sikkert for få reisende tenkte vi - hvor feil kan man ta?

På første transfer desk var det mye kø så vi gikk forbi den - det er jo to til på Schiphol. Pappa parkerte jentene og Emil på et lekerom og tuslet mot neste transfer desk. Da mange fly nå var blitt kansellerte, sjekket jeg vg.no og så at ups; "Huston - we have a problem"... Mens jeg sto der i kø var flyene til Gøteborg de eneste som gikk innen rekkevidde av naddisveien men jeg sto langt bak i køen og det så ikke ut til at jeg skulle rekke frem til hjelp før de flyene var gått...

Heldigvis spurte jeg en KLM-dame, som etter beste evne besvarte spørsmål fra reisende i køen, om reisende med små barn kunne få litt ekstra hjelp. Etter å ha sett på boardingkortene, tok hun meg forbi køen og bort til skranken. Jeg fikk overbevist mannen i skranken om at Gøteborg 10.00 var mye bedre enn Oslo 14.45 som han foreslo selv om vi måtte dekke de resterende reisekostnadene selv...

Etter 2 timers venting (det tok 2 timer å få booket om billettene inkl kø og moro) sto vi ved Gate C-15, og så på skjermen som sa at boardingen skulle startet for 20 minutter siden og en kaptein i heftig diskusjon med noen på mobiltelefon... Heldigvis ble det boarding, men vi snakket med boardingansvarlig mens vi ventet på å få gå om bord (vi med små får jo stå først i køen selvsagt ;-), og hun sa det var en meget close call og at vi var nok av de siste flyene som landet på Landvetter...

Heldigvis får jeg nesten si, kom ikke bagasjen til Gøteborg samtidig som oss, for det var ikke bare bare å komme seg fra Gøteborg til Oslo heller. Alt av leiebiler var leid ut, tog går 1 gang om dagen og var fullt men vi kom oss med en buss etterhvert... Hvis vi i tillegg skulle dratt på 5 kolli bagasje på nøyaktig 75,9 kilo (rart - vi hadde bare 50 kg og 3 kolli ned...) hadde vi neppe klart det... 21.03 landet vi på Lijordet med T-bane uten bagasje, trøtte og slitne og med nødinnkjøpt lue til Emil og ullponcho'er til jentene - da var det 35 timer siden vi forlot Railay sine hvite strender.

Slik så vi ut når vi satt på T-banen på vei hjem:

Ett tappert par som har "hengt sammen" slik i bæreselen i utallige timer på denne turen:

Men før vi satte oss i bevegelse nordover fikk vi med oss en fantastisk opplevelse, den årlige Song Kran, som kort fortalt er Thailands nyttårsaften (http://en.wikipedia.org/wiki/Song_Kran). Og hvilken fantastisk fest det er!!!! En pappa som aldri ser ut til å bli voksen og som digger fyrverkeri må legge seg flat for denne feiringen er sykt, sykt mye bedre enn vår...

Song Kran eller "Water Festival" er en vannfest uten sidestykke hvor hovedgatene blir enveiskjørte, de fyller lasteplan med vanntanker, og alle gående (jeg mener *alle*) har vannpistoler, flasker eller babypudder som de gladelig "deler" med alle rundt seg.

Tenk deg en vannkrig (krig er helt feil ord for det er kun fest men dere skjønner hva jeg mener) i 35 varmegrader hvor alle deltar og alle smiler og ler - ufattelig festlig for dessa som er små, og i vår familie var det Emma og pappa som tok helt av selv om alle selvsagt både ble våte og smurt inn med pudder...

Eiril og Emma havnet fort i bare undikken...

Og Emma hadde i tillegg "våpen"....
Mamma prøvde å kamuflere Emil så han kunne sove litt...
Horene og transene i full krig med alle forbipasserende biler

Pappa tok selvsagt helt av og deltok i krigen både på vei og fortau.... En moped under ild...
En bil under ild....
Og her er mine nye svenske venner som vi allierte oss med... De hadde et hemmelig "våpen" - is. gud så moro å se trynet på folk når de forventer lufttemperert vann og blir dynket av vann som holder 3-4 grader - priceless!!!! Pelle til vestre driver forøvrig Ao Nang Tropical resort og var en skikkelig vannkriger!...!
Vår lille kriger fikk til slutt nok av alt vannet, kledde på seg og gjemte seg under paraplyen...
På hotellet var det også festivitas på kvelden med bord på stranda, kulturelle innslag og to ivrige fans...

Vrient å ikke la seg imponere av fruktskjæringskunstnerne... Slik kan en vannmelon se ut...
Vår massøse fra Nadivana var på Railay for å selge varmluftsballonger på Song Kran og kom innom hotellet for å gi oss noen gaver... Utrolig hyggelig gjort... Vi måtte selvsagt bli med ned på stranden og sende opp vår egen ballong etter middagen....
Her er den med våre navn på (skrevet av Emma) og våre ønsker for fremtiden.
Etter at pappa fikk seg en liten klatreøkt på onsdag morgen, starten den etter hvert så famøse turen hjem.. På flyplassen i Krabi har de egne stoler for eldre og uføre (med hvitt stoltrekk) og for buddistmunker (med oransje trekk). Jentene har lært hva en buddistmunk er, og kledde seg ut som munker med de oransje badehåndklærne vi hadde på rommet.

Hjemturen vår besto av golfbil, longtailbåt, golfbil, bil, fly, fly, fly, flybuss, buss, T-bane. Timene går litt i ett, men ett inntrykk sitter igjen: en purser med en merksnodig sans for humor som klokka 4 om natta har tatt på seg noen neonblå blinkende nattbriller, og spør om vi skal ha iskrem eller nudelsuppe! Hva er det for ett klokkeslett? Hva er det for noen alternativer? Emil våkna for å si det sånn...;-)

Vel hjemme fikk Emma ett tårevått gjensyn med Gakk-Gakk og Helle Kanin, mens mamma stormet bort til kaffemaskina og gav den en stor klem. Eiril spurte om pappa hadde savnet PCen ;-)

Våre siste dager i Thailand - buuhuuu

Det er litt trist men turen vår går ubønnhørlig mot slutten og onsdag vender vi snuten mot nordligere og kaldere strøk. Da vi dro var det -20 i Norge og +30, 50 grader forskjell - nå er heldigvis ikke forskjellen mer enn ca 20 grader så omstillingen skal nok gå greit...

Dette er neppe siste blogginnlegg selv om det er det siste fra Thailand, men vi kan melde om nesten 800 besøk på bloggen og over 1900 sidevisninger mens vi har vært på tur - takk for oppmerksomheten:-)

På bildet under er familien samlet på Railay West for å nyte solnedgangen sammen med litt godt drikke - en glad gjeng...

Kosestund, dvs hvertfall for 2 av 3....

Gromjentene rammer inn solnegangen i en hjerteform....
Og gutta har allerede samme fritidsinteresser - og samme sveis selv om Emil nå tenderer til å få bedre toppdekning enn fatters (i alle fall inntil videre)...
Og dette er det vi alle har ventet på - vi har hatt mange slike her nede....

Vi må jo holde dere oppdatert på vårt fantastiske husband også... Her er en ny og artig sangtolkning til glede og lidelse...

Heldigvis er underholdningen variert! Denne kvelden var det "Wonderful Thainight" med kulturelle innslag og fireshow... Veldig moro for dæssa som er små hvertfall. Emma og Eiril nyter showet med sine nye venner Julia og Linnea. Thaidans er forresten pussige greier; de bruker sikkert 3 timer på å fikse hår, sminke og kostymer, og deretter bryter de ut i en synkron dans med ørsmå bevegelser. De dirrer litt med hendene, rister litt på tærne, og vifter litt med øyebrynene. Plutselig har alle rettet ut lillefingeren, helt synkront, og høster stormende applaus fra alle under fem år.

Og endelig kom vi oss i klatreveggen... Klatring er en "must do" når du er på Railay om du ikke er rullestolmisbruker og selv med tre barn fikk vi rigget oss til og gått en 7-8 taulengder.. Dvs. Ellen fikk vel bare 3-4 for Emil måtte ammes og legges..

Her ser vi den spreke fruen ett stykke opp i veggen...

Emma og Eiril var ikke dødsivrige, men etter å ha sett oss in action fikk vi på dem sele og sko - og da ble det gøy - Emma var faktisk ganske flink når hun kom seg i gang, noe stilen i bildet under beviser...
Det var starten på en 5b rute (norsk 5) så hun måtte heises noe for å komme seg opp på første hylle men da blir vi så glade:

Eiril prøvde seg også,

men syntes nok det var mest goy å bli heist litt opp og svingt litt frem og tilbake. Artige klatreantrekk på jentene forresten!

Pappa'n fikk også testet armstyrken.. Utrolig gøy å henge i veggen igjen... Dette har både far og mor ambisjon med å fortsette med også når vi kommer oss hjem...

Etter en tur med Julia, Linnea og Annika (mor til sjarmtrollene) tuslet vi stranden tilbake til hotellet og bassenget. Jentene svinset fritt og da vi så etter dem var de midt i en fotosession med en gjeng av skumle og godt tatoverte motorsyklister... Det var så kuriost at denne hard core-gjengen ville ha feireminner med våre søte små, at vi hang oss på vi også... Snakk om kontraster.. The good and the bad...

Cranium het motorsykkelklubben (åå no shit Sherlock) med hovedsete i Bangkok... Neppe mors beste...

Jentene har fått nye bikinier....

Og nå er det ikke bare Emma som svømmer - Eiril er også i full gang. Nå vil kanskje enkelte onde tunger ikke kalle dette svømming på Ian Thorpe-nivå og det har de jo rett i, men hun flyter faktisk ganske godt og kommer seg så vidt fremover selv om vi ikke etterlater henne alene på dypt vann akkurat... Eiril har også blitt en racer på å dykke under vann!

Og Emma har lært seg millitærstup eller salto under vann som hun ynder å kalle det, noe hun villig viser frem:

Jentene slapper av i en av mange liggebarer:

Yo mother f... Yo.... Eiril bare ler...

Jentene hermer "gud veit" etter mamma og setter opp sine beste fjes... Noe som fortsatt resulterer i stormlatter fra vår side...

Emma og Linnea har også fått seg utforskervesker og har gått på mange og lange utforsker/ skattejaktturer. Da løper de rundt på stranda og plukker med seg alt av interesse. Her ser dere Emma sin samling etter et par kvelders iherding jobbing mens vi ventet på middagen. legg spesielt merke til stafetten (som konfetti heter i Emmaland)

Dette flytende gullet har vi inntatt stooore mengder av... Is, bittelitt vann og mango blir mangoshake... Gud så digg - skulle bare ønske at mango'n smakte like godt hjemme...

Og vi kan vel ikke nekte for at mens mor og far har nytt mangoshaken, har jentene drukket alt, alt for mye av....

Vi må jo også innrømme at vi gleder oss til å komme hjem alle sammen også selv om det blir tøft å komme seg inn i striskjorta både for liten å stor. Skal bli godt å treffe barnehagevenner, venner og familie igjen for alle 5.. Kom på besøk fra torsdag da vel - vi lander tidlig...

Stemningsrapport fra Railay Beach

Nå har vi allerede vært en uke her på Railay. Tiden akselererer… Håper vi kjeder oss skikkelig siste uka, slik at tiden går litt saktere… Vi kan melde om at Railay kanskje ikke er det backpackerparadiset det var for 12 år siden da Ellen var her sist, men på den annen side; med tre barn på tur vil man jo gjerne ha aircondition… og varmt vann... og svømmebasseng… osv osv osv….???!!!

Her har ting forandret seg, charterturismen har inntatt stedet, men Railay har heldigvis også beholdt mye av sin sjarme og thailandske preg. Her ligger fancy restauranter side om side med reggae-barer hvor du ligger på puter og drikker og røyker det du måtte begjære.

Her er ingen strandpromenade, for å komme fra A til B må du gjerne vasse i høyvann langs stranda for å komme deg fram, eller gå på en uopplyst sti i jungelen. Dette er fra East Side, den mindre eksklusive, billigere (og kanskje koseligere) siden.

Klatrerne og backpackerne har flyttet til nabostranda, Tonsai Beach. Der var vi en dag for å bade og se på klatrerne, da vi ble overasket av tordenvær og måtte vente til det nesten ble mørkt før vi kom oss hjem. Heldigvis havnet Ellen og jentene under tak et sted med is, slik at blodsukkeret ble opprettholdt i uværet.

Den thailandske mentaliteten er på mange måter ikke helt forenlig med storforlangende, bortskjemte turister som forventer at alt skal være som hjemme, at alle forstår engelsk og lager perfekt vestlig mat. I et så fantastisk land som Thailand, som har så mye god mat og flott kultur å by på, burde det være unødvendig for thaiene å anstrenge seg for å gi oss vestlige ting de tror at vi vil ha. Det kan gi smertefulle utslag som i denne videoen:

Da var det mer underholdende da Eiril tok helt av på scena.

Her har Emma tatt et flott bilde av sine nye feriebestevenninner, Julia og Linnea fra Strand på Stabekk!

Vi har vært et par ganger på Phra Nang Beach, som er 10 minutters gange unna hotellet. For å komme hit går vi forbi en strand, en klatrevegg (vi må få klatret litt begge to før vi drar vi også!),

og deretter på en fin sti ved foten av et fjell med masse grotter ved siden av stien.

Phra Nang Beach er perfekt hvit, og på den ene enden av stranda gir en av Krabis karakteristiske klipper perfekt skygge til oss og spesielt Emil, når vi slapper av og når vi bader.

Noen selgere kan gi oss mangoshake, grillet maiskolbe, grillet kylling, vårruller osv for en billig penge. På søndager har mange i Thailand fri, og kommer på stranda, i tillegg til oss vanlige turister. På søndag tiltrakk Emil seg så latterlig mye oppmerksomhet at det var nesten umulig å amme ham og få ham til å sove. Vi prøvde også å spise, men det er ikke lett det heller når folk kommer og river opp Emil og trøkker seg ned mellom oss for å ta bilde av oss (for anledningen med vårrull og maiskolbe i hånda). Først med sønnen og deretter med tanta, onkelen og bestemor, og deretter med tremenningene, oldemor og bestefar, også med alle sammen, osv osv. Vi snakker om opp til 40 personer som omringet vårt lille teppe på det beste/verste… Hadde vi tatt 100 Baht per Emil-bilde hadde han dekket flybilletten sin, etter søndagen tror jeg han hadde dekket alle billettene faktisk… I hula bak oss ligger det for øvrig av en eller annen grunn drøssevis av trestokker formet som mannlige …. Ja du veit....

Vi har også vært på båttur til Phi Phi. Sammen med alle andre turister som befant seg i Krabi-området den dagen… Men det var en fin tur, vi så masse fine steder, og endelig: med velvillige ansatte på båten fikk mamma og pappa endelig snorklet på et korallrev :-) Det hadde jo vøri for gæli om vi kom hjem uten å se en eneste fisk!!! Emma snorklet også, og med loffskive i hånda ble hun omkranset av en stim med korallfisk.

Fra å ta de første svømmetakene for noen få dager siden, kan Emma nå svømme på mage, rygg, hoppe, stupe, svømme under vann, ta forlengs og baklengs salto i vannet, hoppe fra stupebrett og snorkle. Bratt læringskurve kan du si :-) Eiril har også hoppet fra stupebrett og så vidt prøvd seg med svømmebriller og i dag tirsdag var hun mer under vann enn over når hun hadde på brillene – på høy tid…. Svømme selv er hun dog ikke så ivrig på – mer ”pappa svøm meg dit” – kommandantsersjanten….

Eiril funderer over naturens viderverdigheter!

Jentene og Erland på tur til Diamant Cave, eller godterisafari til Diamanthula, som vi måtte lokke med!

Og Emil sitter som en prest og har lært seg bake, kake søte - sliter litt med høyt opp i været dog...

Været har også endret litt karakter den siste uka. Vi har hatt noen skikkelige ettermiddagregnskyll og de siste 2 dagene har nesten vært for varme... Hehehe - kun for Emil som får siesta'n sin inne i AC, vi andre svetter med glede....